På det meste av 1800-tallet var homoseksualitet en synd. Men på slutten av 1800-tallet ble homofili plutselig forårsaket av “degenerert arvemateriale”. Da begynte nemlig psykiatere å interessere seg for homofili for alvor, og man begynte å vurdere om det var riktig å ha lovforbud mot noe som var en “seksuell perversjon”. Dette og mye mer kan man lese om i Runar Jordåens doktoravhandling. Han har sett på “hvordan homofili ble forstått i norsk psykiatri og psykologi fra slutten av 1800-tallet og frem til rundt 1960.” Dette skriver På Høyden.

Skjønt i folkedypet sluttet nok ikke homoseksualitet å være forbundet med synd og skam selv om det også ble en sykdom. Og det forble straffbart til 1972. Det noe aparte trekløveret synd, skam og sykdom fortsatte å klebe ved homoseksualitet – og gjør det nok fortsatt i betydelige deler av verden.