I Storbritannia fikk Brenda Namigadde på fredag utsatt sin hjemsendelse til Uganda. Da satt hun allerede på flyet som var klar til avgang. Argumentasjonen til de som ville sende henne hjem, har aktualisert spørsmålet om hva som skal til for å være lesbisk, og hvor store fordommer det bør være lov å ha og fortsatt være dommer.

En av dommerne som tidligere i prosessen forkastet hennes bønn om asyl, skrev blant annet «The Appellant appears to have taken no interest in forms of media by magazines, books or other information relating to her sexual orientation. Whilst there is no requirement to do so it does seem strange, if she is exercising the real sense of freedom she claims, that she does not do so.» (Pink News. LGBT Asylum News skriver om tilfeller hvor folk som skal avgjøre asylsøknader legger vekt på hva asylsøkerne hører på og leser; «Oscar Wilde, kanskje».

Det høres kanskje ikke så dumt ut, inntil man begynner å tenke over hvor forskjellige de norske homofile vi kjenner er. Jeg tipper at jeg har homofile venner som aldri har sett et Oscar Wilde-stykke. Og når asylsøkerne i tillegg kommer fra en annen kultur, kan ha skamfølelse knyttet til sin seksuelle legning og i tillegg er i en presset situasjon når de blir utspurt av autoriteter, kan man ikke vente at de skal legge ut om homofil finkultur.

Men for Brenda Namigadde gikk det altså godt i første omgang – kanskje det ble for voldsomt for Storbritannia å skulle fordømme drapet på David Kato og samme dag sende ut en lesbisk kvinne til en håpløs situasjon. Men fortsatt har ikke Storbritannia akseptert at Brenda er lesbisk. Hun er ikke lesbisk nok.