Bladet Utdanning satte nylig et nødvendig søkelys på hvordan homofile lærere har det i skolen. Ikke overraskende vekker dette visse reaksjoner hos noen som helst ikke vil ha snakk om sånt.

Harald Valstø Eikland (69) fra Porsgrunn har et spørrende innlegg til Utdanning med følgende innhold: «I blad nr 2 d.å. ofres forsiden og 6 sider inni bladet til å gi rektorene enda en ikke pedagogisk oppgave. Rektor skal holde styr på de ansattes fil. Hvilke pedagogiske grunner er det for at elever skal kjenne en til om en lærer er heterofil, bifil, homofil? Kanskje læreren er pedofil, pornofil, bibliofil, angelofil, osv – osv. Hvilke filer er pedagogisk viktige? Hva er svaret Sonja Holterman?» (Sonja Holterman er journalist i Utdanning.)

Mitt svar er ganske enkelt: Joda, man kunne godt blitt enige om at lærerens seksuelle legning er uinteressant både for rektor og elevene og slik innført en norm om at lærere ikke skal avsløre ovenfor elevene om de er heterofile eller homofile eller noe helt annet. Problemet i dag er at mange heterofile lærere slett ikke følger noen slik norm – de forteller i øst og vest om «kona», om «mannen sin» eller lar på andre måter både rektor, kolleger og elever få vite om deres seksuelle legning SAMTIDIG SOM det mange steder nærmest er (eller ihvertfall oppleves som) et tabu om homofile lærere gjør det samme.

Jeg sier ikke at en slik taushetsnorm ville være den beste løsningen – personlig tror jeg nok det beste er at lærere er hele mennesker i møte med elevene, og har både hobbyer, interesser og personlige egenskaper som de kan dra nytte av i møtet med elevene. Hovedproblemet som nevnes i denne artikkelen er altså at ikke alle lærere har samme mulighet til dette. Harald Valstø Eikland antyder ikke noen løsning på dette problemet.