Vårt Land intervjuer i dag Mette Elisabeth Nergård, som har skrevet boka «Katolikk i dag. En lutheraners vei til Den katolske kirke». «Det finnes mange syn på homofili, skilsmisse, gjengifte og samboerskap i alle kirkesamfunn. Men de fleste steder kan man snakke om det. I Den katolske kirke er disse temaene tabu», sier Nergård til Vårt Land.
Pater Arnfinn Haram ved St. Dominikus kloster er til dels enig med Nergård: han mener at Den katolske kirke både bør delta mer i samfunnsdebatten og ha en mer åpen dialog internt. For egen del er jeg usikker på hvordan en dialog kan foregå parallelt med at kirka er så toppstyrt som den er.
(Undertegnede er en nær kollega av Mette Elisabeth Nergård.)
Homonytt fra hele verden 
Samfunnsdebatter er bra, men enhver konvertitt som ikke kan leve
i samsvar med den katolske kirkes lære bør heller ikke ha konvertert til denne
kirken.
Det er forståelse og empati for de som må leve i kirkens ytterkant som følge
av deres levesett, men heldigvis står kirken for de sannheter som gjør oss
verdige til etterfølgelse av Kristus. For det er vel Kristi lære som er i
hovedsetet her og ikke ens egne behov.
De nevnte saker er vel ikke et tabu i kirken, men heller slik at det ikke er nødvendig
å ta de opp nettopp fordi de går på tvers av kirkens lære, og at enhver katolikk vil
måtte respektere dette hvis han eller hun ønsker å følge Kristus.
Nåvel. Dersom kun de som var enige i ett og alt i et trossamfunns lære ble medlemmer, ville vi sitte med svært mange små sekter. Det er vel en tendens til at man blir med der man er enig i hovedpoengene, selv om man ikke er enig i alt.
Diskusjonen er vel for øvrig ikke om man skal sette «Kristi lære» eller «egne behov» høyest, men hva som er «Kristi lære», tror du ikke?