UD arrangerte i dag et møte for å presentere Norges innsats for LHBT-rettigheter rundt i verden. Høydepunktet var innlegget fra Gerald Sentongo i Sexual Minorities Uganda (SMUG) (se bildet), som fortalte hvordan Anti-Homosexuality Bill (som har vært ivrig drøftet i denne bloggen tidligere), fikk Ugandas homofile til å forstå at «vi er virkelig store kriminelle i andre folks øyne – vi er andreklasses borgere». Nå ble som kjent ikke loven vedtatt av det 8. parlamentet, og det 9. parlamentet har ikke kommet ordentlig i gang enda, men det ryktes at de vil fortsette med lovbehandlingen der det forrige parlamentet sluttet, og uansett er forslagsstilleren, David Bahati, fortsatt medlem av parlamentet.

Sentongo fortalte at lovforslaget hadde både negative og positive effekter. Den viktigste negative effekten var økt diskriminering og homofobi. Drapet på David Kato er velkjent, men det er også tilfeller av «korrigerende voldtekt» i mindre sentrale områder av landet, og trakassering av transseksuelle aktivister i Kampala. Transseksuelle kan ikke gå til hvilket som helst sykehus for å få hjelp heller, men må besøke sykehus de vet er «vennlige».

Det positive som har kommet ut av lovforslaget mener Sentongo er at homofili er blitt et tema i samfunnsdebatten – det finnes også journalister som har begynt å lete etter positive vinklinger.

Sentongo takket den norske ambassaden i Uganda, LLH, Fredskorpset, Amnesty International og mange andre for den sterke støtten SMUG har fått.

Det var statssekretærene Gry Larsen og Ingrid Fiskaa som startet møtet med å snakke om den norske politikken. Gry Larsen fortalte at det hadde tatt tid for å få hele UD med på satsningen LHBT-rettigheter var viktige, men at nå hadde «UD kommet ut av skapet». Den norske strategien går ut på å være aktive lokalt, samtidig som vi fremmer LHBT-saker i FN og i FNs menneskerettighetsråd. For å få til den lokale satsningen har UD utarbeidet retningslinjer for ambassadenes arbeid med LLH-temaet, hvor det blant annet er klargjort at norske ambassader skal ha kontakt med LHBT-organisasjonene i landene det gjelder. For lokale ildsjeler som leder ofte små LHBT-organisasjoner kan det være viktig at de vet at Norges ambassade følger med på deres situasjon – og det kan også være symbolsk viktig når LHBT-organisasjoner inviteres på mottakelser i ambassaden og så videre. På spørsmål fra en SAIH-representant om hvordan UD kan sikre at ambassadørene gjør denne jobben, fikk hun beskjed om at hvis noen ikke blir tatt seriøst av ambassadene, er det bare å kontakte UD…

Ingrid Fiskaa snakket mer om Norges utviklingspolitikk, hvor målet er å ansvarliggjøre myndighetene i det enkelte land og samtidig styrke deres evne til å fremme og beskytte rettighetene til LHBT-folk. Et eksempel var situasjonen i Uganda, hvor både Støre og Solheim har tatt opp situasjonen i møter med myndighetene, og hvor Norge har støttet koalisjonen av menneskerettighetsorganisasjoner som blant annet sto for rettssaken mot avisa Rolling Stone for deres «Hang Them»-oppslag. Et annet eksempel var situasjonen i Nicaragua, som nå har fått et eget ombud for seksuelt mangfold, som Norge er i godt samarbeid med.

Fiskaa nevnte også at Norge er i den heldige situasjonen at våre ambassader ofte har arrangementer på 17. mai, som er den internasjonale dagen mot homofobi og transfobi. Slik hun snakket om LHBT-rettigheter i et 17. mai-arrangement på Cuba i år, kan flere også ta opp temaet i ambassadenes arrangementer denne dagen.

Bård Nylund i LLH snakket om LLHs arbeid med blant annet Nepal, Bangladesh, India, Kenya og Uganda. LLHs arbeid tar alltid utgangspunkt i de lokale partneres ekspertise. Nå støtter LLH blant annet kursing av politiet i Nepal (alt før de har kommet i gang med tilsvarende kursing av politiet i Norge), og har dokumentasjonsprosjekter for å dokumentere menneskerettighetsbrudd i alle landene de er involvert.

Den overordnede beskjeden fra møtet var at LHBT-rettigheter ikke må ses på som særrettigheter, men som menneskerettigheter som alle mennesker skal ha.

(Se også: Fokus, Blikk)